Husker du forventningene til dine første feriereiser? Spenningen ved ikke å vite? Dager, kanskje uker med de samme tankene i hodet: "Har jeg valgt riktig sted? Er hotellet fint? Hvordan ser det ut der jeg skal"?
"Reisefeber", sa vi opprømt. Vi elsket det.
Det begynner å bli en stund siden at reisen gikk inn i det ukjente. I dag kan ofte hver meter, hver time av reisen kartlegges på forhånd. Transportmidler, reisemål, spisesteder, overnattingsplasser, opplevelser - bare et tastetrykk unna.
Risikoen for at noe uventet skal skje på reisen er faretruende lav.
Vi bestemte oss for storbyferie. Vi skulle ha hotell, og fant et aktuelt alternativ på Trip Advisor. 1000 medlemmer fortalte meg at hotellet var bra. Jeg lurte på hvordan det så ut i nabolaget til hotellet, og gikk på Google Earth. Gatebildet var fotografert for noen måneder siden. De er sikkert ferdig med å bygge på nabotomta nå.
Spennende attraksjoner? Youtube serverte 10-talls snutter om emnet. Her fant jeg også to filmer om selve hotellet og hotellrommene. Mer bilder; flickr har 1 750 000 bilder bare av bydelen vi skal til.
Jeg ville unngå fellene, og leste personlige og profesjonelle blogger. Ikke kjør taxi i helgene. Neivel.
Ekstremt? Javisst. Bare de færreste reisemål er så tvers gjennom dokumentert som denne. Men andre kommer etter, og vi hjelper alle til så godt vi kan.
Jeg begynner å lure på om det tipper litt over? Står vi i fare for redusere reisens opprinnelige magi; forventningen til å entre det ukjente? Bidrar sosiale medier til å alminneliggjøre reisen i en slik grad at både fasen før reisen - og fasen etter, når vi er kommet hjem, og skal leve på minnene - degraderes til nesten ingenting?
I så fall har reiselivet faktisk fått en aldri så liten utfordring.
