Omdømme og dialog

Han var en usedvanlig hyggelig og langt fremskreden student fra nord, på vei til sydligere påskefjell. Jeg var en sørlending  på vei hjem. Vi tilbrakte fem kvarter ved siden av hverandre i luften mellom Bodø og Gardermoen.

Samtalen hadde kommet godt i gang, vi hadde fin flyt og en uanstrengt tone. Han tok sjansen. Litt prøvende spurte han meg om jeg merket mye til - ja du vet - bibelbeltet og sånn, siden jeg var sørlending og greier? Jeg sa som sant var at jeg merket pent lite til akkurat dèt, sånn til hverdags.

"Ja, så du er ikke personlig kristen eller sånn da?" sa han. Og la umiddelbart forklarende til: "Du veit, man er alltid litt forsiktig i spåkbruken når man treffer på en fra dine kanter".

Først lo jeg. Så lo han, nesten litt letta. Og lenge etterpå dukket dette spørsmålet opp til overflaten:

Hvordan skapes omdømme til en landsdel? Og hvordan kan man endre eller videreutvikle det, når et bilde først har slått rot? For et etablert omdømme er seige saker. Nytter ikke med et par tabloide helsider i firefargers sånn i dann og vann.

Omdømmebygging er ikke et prosjekt. Det er en prosess. Det er en evig samtale mellom målgruppe og avsender. I den grad målgruppen har en dialog om oss og vårt, så foregår den stort sett uten vår styring og kontroll. Plussfaktorer og minussaker i en herlig kakafoni av ord og bilder.

Aldri tidligere har vi hatt så gode muligheter som nå til å følge med på denne dialogen. Rigg opp en formålstjenlig Google-Alert, finn noen gode tagger på Twitter, plukk noen profiler. Showtime.

"Own the conversation - by improving the conversation", skriver Hugh MacLeod. Det er godt sagt. Det beste vi sannsynligvis kan gjøre for å bygge omdømme er å delta i Samtalen. Forbedre den.

Markedsføring i sosiale medier handler om nettopp dette. Å være med, tilstede i dialogen. Bidra med vårt. Vi må gå utenfor de kampanjebaserte rammene som tradisjonell reklame setter. Historiene vi forteller må være rotekte, renset for floskler og lett gjennomskuelig propaganda. Denslags virker ikke likevel.

Et par på-tampen-tips hvis temaet og regionen interesserer deg:

@stianronvag bestyrer et omdømmeprosjekt på sørlandet som er verdt å følge. Det tas noen spenstige grep her.

DagRunar skriver godt om merkevare- og omdømmebygging, med spesiell fokus på sørlandets utfordringer. Det var hans siste blogginnlegg som fikk meg til å huske på samtalen med min ukjente, nordnorske venn.

(Foto flickr.com/kulturtorvet)

Ett minutt og jeg er oppdatert

En av de første profesjonelle tjenestene jeg oppdaget på nettet var en nyhetstjeneste. En elektronisk orm som vandret rundt og samlet sider med ordene "turisme" og "reiseliv". Det kom inn mye irrelevant, og datafangsten var ofte beskjeden.

I dag er teknologien naturligvis bedre. Men skal en ha skikkelig verktøy som leverer lenker og informasjon med høy nøyaktighet, må en belage seg på å betale store beløp. Eller en må være veldig heldig med Twitter-nettverket. Google Alert er fremdeles litt bingo for meg.

Derfor hever jeg glasset til en skål for Dalfelt Insight Publications, og ansvarlig redaktør Rune Dalfelt. For noen bittesmå kroner i måneden sender han sine kunder en daglig epost  - reiselivsnyheter.no - med nytt fra norsk reiseliv. 20 - 40 lenker med overskrifter og ingresser. Det handler om nye produkter og mennesker i farta, eller om lokale feiringer og stridsspørsmål. Avisinnlegg og lette bloggmeninger bindes sammen med til tider fagtunge betraktninger.

Det beste er at lenker sorteres etter region. Reiseliv er geografi.

"Ett minutt og du er oppdatert", sier DIP i sitt kundeløfte. Det tror jeg på, jeg føler det i hvert fall slik. Det er et daglig energikick. Etter å ha skummet gjennom nyhetsbrevet om morgenen er jeg i reiselivsmodus. To til ti leste innlegg senere har jeg fått noe å glede, undre eller irritere meg over. Det slår aldri feil.

Jeg kjenner hverken redaktør, arbeidsmetode eller datafangst-teknologi til DIP, men jeg kan se at det ligger reiselivskunnskap bak. Ingresser og overskrifter lages med tanke på å gi leseren en umiddelbar forståelse av innhold. Når for eksempel mosaikk får en listing, er det alltid lærerikt å se hvilket avsnitt som er valgt til ingressen.

Enten du er fersk reiselivsstudent eller dreven i gamet, hotellvert eller attraksjonsutvikler, så vil du ha nytte av å starte dagen med reiselivsnyheter.no. Jeg vil tro de fleste som leser her allerede gjør nettopp dèt?

Om fotografer, delingskultur og selvtillit

Hurtigruten har for andre år på rad invitert amatører til å delta i en fotokonkurranse. Vinneren får en reise som premie. Hurtigruten får gratis bilder med fri bruksrett. En grei deal synes mange, i fjor kom det inn over 5500 bilder.

A Hunter Of The Light Originally uploaded by Florian Seiffert (F*)

Ikke noe særlig spesielt med dette, egentlig. Det finnes millioner av bilder i omløp. De aller fleste tatt av glade amatører med hang til å dele. På flickr finner vi over 18 000 bilder tagget med hurtigruten, 2000 av dem med en Creative Commons-lisens.

Men Pressefotografenes klubb liker ikke denne fotokonkurransen. I en artikkel i Dagens Næringsliv karakteriseres initiativet som frekt, hårreisende, uforskammet, og grovt. Begrunnelsen er at amatørene tar levebrødet fra profesjonelle fotografer.

De Glade Knipsere er blitt for flinke, og har fått tilgang til utstyr som i noen sjeldne tilfeller rett og slett gjør dem til gode fotografer. Og dette benytter Hurtigruten seg kynisk av, og får inn gull, som de betaler med glansbilder. Her er artikkelen. Jeg får ta sjansen på at de som uttaler seg er riktig sitert:

"Aldri hørt om noe så frekt"

Jeg leste artikkelen to ganger, sikker på at jeg hadde misforstått ett eller annet. Kanskje en tabloid forenkling hadde forvrengt fotografenes egentlige synspunkter. Men nei, det virker ikke slik. Trist nok. Jeg hadde forventa så mye mer. Jeg hadde faktisk sett på det som helt naturlig at en representant for den samme foreningen hadde hatt sete i juryen!

Jeg snakker ofte med profesjonelle fotografer. Flinke folk, trygge på sitt fag, og med selvtillit nok til å stille seg positivt nysgjerrige til et nytt digitalt landskap, med andre spilleregler enn de som tidligere har rådet grunnen. Vi diskuterer avtaleverk, leveringsbetingelser, CC-lisenser og bruksrettigheter.  Den digitale revolusjonen har endret forretningsmodeller for alle innholdsleverandører, enten det er ord, bilder eller lyd vi snakker om. Proffene vet dette. De fleste.

Ærlig talt. Flinke, profesjonelle fotografer trenger aldri å være redd for delingskulturen! Det vil alltid være et marked som etterspør deres tjenester. Men jo flere amatører som er på banen, jo sterkere blir kravet til kvalitet. Halvgode fotografer med rufsete leveringsbetingelser kan få problemer.

Men blir noen  lei seg av den grunn?