Europeiske reiselivsportaler og det sosiale nettet

Nåtildags går det lang tid mellom hver gang jeg leser akademisk litteratur. Nettet inviterer ikke til dypdykk. Som oftest blir det med tabloidversjoner og sammendrag. Men Jim Hamill m.fl. fra University of Strathclyde har vunnet heder og ære for sitt paper "National DMOs and web 2.0". Så denne har jeg lest - på ordentlig:

Hvordan agerer nasjonale markedsføringsorganisasjoner (NTO`er) i forhold til de globale markedsføringsmuligheter som utviklingen av det sosiale nettet fører med seg? Hvilke strategier legger de opp til, og hvilke tiltak prioriteres? For å finne ut av dette er 25 nettsteder (à la visitnorway.com) studert, og en serie med dybdeintervjuer er gjennomført.

Hvordan måles "sosial tilpasning" på et nettsted? Målekriteriene er utformet med basis i en tredelt modell, som analyserer teknologi, kjennetegn og virkninger av web 2.0:

Applikasjoner: Det sosiale internett kan betraktes som et sett med teknologier som gjør det mulig for individer å samhandle. Noen teknologier integreres i DMO`ene egne portaler, mens andre opererer på egne sosiale plattformer, som for eksempel youtube.

Kjennetegn: Det er de sosiale aspektene som skiller første generasjons-webber fra vår tids portaler. Skal en måle "sosial tilpasning", så er det viktig å skille mellom ulike typer for samhandling. Dette kan være fra enkle tilbakemeldinger, til avanserte innmatingsmuligheter.

Virkning: Hvilke muligheter og trusler ligger det for DMO`er og andre som skal markedsføre land og steder. Alt fra markedsovervåking til produktfeedback og gjennomsiktighet ligger i denne blokka.

Med basis i denne modellen har forskerne utviklet et 26-punkters evalueringsskjema som dekker alle tre måleområdene. For eksempel hvorvidt webportalen har integrert brukergenerert innhold, og i såfall hva slags (bilder, fil, lyd), hvorvidt bruker kan rate produkter, etc.

Nok om metode. Litt om resultater i stedet.

Og - bare for å starte der - Visitnorway har ingenting å skjemme seg for. Den generelle konklusjonen i paperet er at europeiske DMO`er er nølende og usikre på hvordan de strategisk skal møte det sosiale nettet. De forsøk som gjøres er ofte små, baseres på enkel teknologi, og det meste gjøres på egen plattform / portal.

Europeiske DMO`er er usikre på hvordan de skal operere på eksterne plattformer som flickr, youtube, facebook og andre. Det er bedre å vente, enn å gå for fort inn, synes å være en utbredt holdning.

Forfatterne har delt de 25 undersøkte DMO`ene inn i 3 grupper: Non-Starters, Nølende deltakere (Cautious adapters) og Progressive deltakere. Kun 3 DMO`er falt inn i siste gruppen!

En svakhet med paperet er at data er ett og et halvt år gamle. Det har skjedd  veldig mye i mellomtiden.

Les mer om europeiske reiselivsportaler her.

Det teoretiske fundamentet som er utviklet er gull verdt for oss, hvis vi evner å ta det i bruk. Sammen kan vi lage et målingsverktøy for både lokale, regionale og for den saks skyld tematiske reiselivsnettsteder. Måleindikatorene ligger der, strukturen er beskrevet.

Er det noen som har lyst til å jobbe litt mer med dette? Gi lyd! La oss lage ei lita gruppe!

Kilde: Hamill, J. et al (2009): "National DMOs and Web 2.0". University of Strathclyde, Scotland

Den tredje sirkelen

Three Circles
Originally uploaded by karindalziel

På et vis er vi vel ferdige med "kom-i-gang-med-sosiale-medier-du-også"-fasen. Selv om det fremdeles er behov for oppmuntrende foredrag både her og der, så har mange reisemålselskaper satt i gang med ulike former for tiltak. Det dukker daglig opp twitter-kontoer med reisemålsavsendere, nye facebook-sider ser dagens lys. Destinasjonsblogger er foreløpig sjelden vare, men de finnes.

Men mange blir skuffet. Eksperimentering og hardt arbeid gir ikke resultater i form av tilhengere, visninger, eller salg. Tallenes tale er nådeløse. Man kan ikke som tidligere håpe på, tro, anta eller gjette. Egen innsats måles direkte, på godt og vondt.

Seth Godin har levert en spennende illustrasjon på hvordan fremragende markedsførere takler denne utfordringen. Det er et bilde hvor vårt budskap spres i tre sirkler. Se for deg hva som skjer i det øyeblikk et nytt budskap sendes ut:

Den første sirkelen er vårt eget nettverk. Venner, kjente, forretningsforbindelser og andre med en direkte relasjon til produktet / tjenesten. Blir budskapet mottatt med begeistring, eller en gjesp? Er det noen som klapper, eller er det tyst i kanalene?

Den andre sirkelen er våre kontakters nettverk. For å komme gjennom første sirkel og ut til neste må produktet eller tjenesten begeistre. Noen av våre venner må av egen frie vilje ha lyst til å sende videre til noen av sine kontakter.

For de aller fleste stopper budskapet allerede i første sirkel. Vi kommer ikke videre, og resultater uteblir. Noen kommer seg gjennom til neste nettverk, og kan nyte en viss suksess.

Men de beste kommer seg ut i den tredje sirkelen. Forbi venners venner.

Den tredje sirkelen består av ukjente ambassadører. Når vårt produkt /tjeneste evner å begeistre eller skape følelser, blir det videresendt i stadig større sosiale nettverk. Det flyr på egne vinger. Fra da av kan hva som helst skje.

De beste markedsførerne konsentrerer seg ikke så mye om å øke størrelsen på den første sirkelen. De konsentrerer seg om den tredje. Hva skal til for at budskapet skal nå dit?

De beste markedsførerne konsentrerer seg å levere det unike. Det spektakulære. Det enestående. Det fremragende. Det beste i sin produktkategori.

Er det noen som har gode historier fra den tredje sirkel?

Hvor mye er det unike verdt?

Millioner av turister bruker sine videokameraer og fotoapparater hver dag gjennom ferien. De samler minner fra destinasjoner de besøker. Mange av dem tar bedre bilder og filmer enn det et profesjonelt team på oppdrag for et destinasjonskontor noensinne vil klare.

Hvordan? Kort og godt fordi turistene er der når det skjer. Sjansen er stor for at en gjest er på riktig sted til riktig tid. Det unike, spektakulære, once-in-a-lifetime-opplevelsen fanges på minnebrikken.

Hva er så disse digitale diamanter verdt?

Kjør snutten ovenfor, hvis du ikke allerede har gjort det. Og vit at Labradorkysten / Newfoundland har to profilbærende elementer i sin markedsføring; hvaler og isfjell. Fimen er tatt av Natalie Lucier, og er publisert åpent i sosiale medier, uten noen form for betaling.

Fantastiske bilder, ikke sant? Det lokale destinasjonsselskapet ønsker å kjøpe rettighetene til disse unike bildene. Eksklusive rettigheter, slik at de blir alene i medielandskapet.

Todd Lucier - far til filmskaperen, er en kjent reiselivsblogger. Det er han som stiller spørsmålet om verdi.

På ett eller annet tidspunkt vil det dannes en slags presedens for hva brukergenerert innhold faktisk er verdt, og hvordan det skal prises. I dag er praksis svært forskjellig fra destinasjon til destinasjon. Noen låner, noen kjøper. Noen vil ha eksklusivitet, andre deler gjerne.

Eier av et gitt åndsverk - enten det er bilde, lyd eller film - vil se verdien av eget arbeid. Og i den grad destinasjonsselskaper klarer å samle seg om en felles holdning til gjenbruk av brukergenerert innhold, jo enklere blir det å dele det unike.

Anna Pollock mener forresten at eier av filmsnutten ovenfor skal selges til destinasjonsselskapet, men uten eksklusive rettigheter. Følg diskusjonen i lenka ovenfor.

Hva mener du? Hvor mye er en slik film verdt? Og hvilke kriterier bør vi legge til grunn for bruksavtaler med opphavspersoner?

48 timer i Danmark

Kampanjen "48 hours in Denmark" er nå inne i sin avsluttende fase. Jesse er kommet hjem igjen, etter sin helg i Århus. Det har vært utrolig lærerikt å følge ham.

Ikke helt med? Her er forhistorien: Midtjysk Turisme ønsker å vite hvordan de best skal kunne utvikle nye markedsplaner og -kampanjer i fremtiden. 

Sammen med et byrå inviterte de til en konkurranse, hvor personer i ord og bilder skulle fortelle hvordan ville bruke ulike medier og verktøy for å dokumentere førstepremien - en helg i Århus -  dersom de vant. Innslagene ble vist på nettet, og publikum stemte frem sin favoritt. Jesse vant weekenden med dette innslaget:

Jesse har opprettet en blogg for å dokumentere sin egen reise, og her kunne vi alle følge hans opp- og nedturer gjennom et weekendopphold i Århus.

Midtjysk Turisme ønsket å lære mer om hvordan morgendagens turister vil bruke nettet til å planlegge reiser og dele erfaringer. De lette opp en person som har teknologisk kunnskap og evner til å dele. De kan nå bruke hans erfaringer til å tilpasse fremtidige kampanjer og markedsføringsfremstøt. 

Det er jo en glimrende idè! I stedet for å la egne medarbeidere med Facebook-konto og webansvar (slike som meg.....) tolke fremtiden ved hjelp av tørr statistikk, lar de en "tidlig bruker" levere kunnskapen.

Som en ekstra bonus har oppdragsgiver også fått nye kunnskaper om  hvordan turister faktisk orienterer seg i forkant av - og underveis på - en reise.

Her er byrået som sto for kampanjen.

Her er den offisielle siden til prosjektet.

Her er bloggen som Jesse publiserer på. Jeg anbefaler de som vil følge reisen å starte på side 6.

Prosjektet inngår i et større strategisk arbeid. Den er gjennomført i åpenhet, slik at vi alle kan lære noe nytt. Det fortjener Midtjysk Turisme en takk for.

Her finnes sikkert tilsvarende norske kampanjer som er verdt å fortelle om? Gi lyd!

Destinasjonsportaler og reiselyst

Vi ønsker trafikk til vår region, og til våre reiselivsbedrifter. Et av de viktigste virkemidlene vi har til å treffe målgruppene er å være til stede på nettet. Derfor lager vi reiselivsportaler, nettsteder som innholder mye informasjon om overnatting, opplevelser, aktiviteter og muligheter for shopping. 

Vi beskriver, forklarer og forteller fakta. Vi er objektive, alle nevnt og ingen glemt. Bedrifter som betaler for seg kan oppnå bredere eksponering enn andre. 

Men - klarer vi å inspirere? Klarer vi å fortelle historier som beveger, som skaper eller forsterker reiselyst? Sitter nettgjesten igjen med en ny- eller gjenoppdaget forventning til den regionen vi representerer?

Ofte er svaret nei. Og det er vår skyld. Vi er så opptatt av teknikk, profilprogrammer og design at vi glemmer å hjelpe følelsene fram. Glemmer at alle frivillige reiser baseres på forventninger, de hviler på noen få, grunnleggende motiver. Glede. Samvær. Utfordringer. Kjærlighet. Tid. Oppdagelser.

Det er disse motivene vi skal svare på. Det er vanskelig, men ikke umulig.

Vi må leve med, involvere oss i kundens forventninger. Vi må ha samme mål, nemlig å skape gode opplevelser. Det nytter ikke å møte subjektive forventninger med objektiv distanse og kjølig balanse. Ikke hele tiden. Vi må ta noen sjanser, vise frem og fortelle om lokale fenomener, særtrekk og snurrigheter som skaper en reaksjon. Som vekker noen følelser.

Det kreves lagarbeid for å få til en slik tilnærming. Forretningsmodeller til destinasjonsportaler er ofte basert på en selger-kunde-relasjon mellom reiselivsbedrifter i området, og destinasjonsselskapet. Bedrifter kjøper eksponering, får sin tilmålte plass, og ferdig med det. Det blir ikke lagarbeid av slikt.

Tenk hvilke ressurser vi kollektivt går glipp av, når næringsaktørene ikke involveres i portalenes kundetilnærming! De kan jo noe om de besøkendes behov og ønsker. De treffer dem jo hver dag. De har historier, erfaringer og kan se mulighetene. 

En god, kundeorientert portal forutsetter et tett og forpliktende lagarbeid mellom reiselivsprodusentene og destinasjonsselskapene. Ikke bare på hvert årsmøte, men hele tiden. Vi er jo i samme båt.

Har noen gode eksempler på reiselivsportaler som evner å vekke følelser til live? Fortell, fortell.

Noen inntrykk fra BIT Reiseliv brukerforum

Nå kom den igjen. Metaforen om at reisemålselskapene må "danse med kunden" for å forsvare sin plass i verdikjeden. Og også denne gangen var det Anna Pollock som framførte argumentet. Men til forskjell fra forrige gang, skjønner jeg nå sånn noenlunde hva hun mener. Vi må ut på dansegulvet.

Det har vært samling i Oslo. Destinasjonselskaper, medlemmer av NHO Reiseliv Destinasjoner, kunder av Tellus, samt andre inviterte kunne nyte godt av Pollocks kunnskaper, entusiasme, og visjonære overblikk. Andre foredragsholdere bidro med case, fakta og nyheter. Den største nyheten var nok - for mange i hvertfall - at TELLUS fusjonerer med Travel *), og dermed får vi både et innholds- og et bookingselskap. Nye utfordinger venter for oss som har andre bookingløsninger.

Men tilbake til Anna Pollock. Ordet "troverdighet" gikk igjen i hennes foredrag. I en verden med for mye informasjon, for mange valg og for lite tid, trenger vi noen vi kan stole på. Noen som har innsikt og oversikt, og som kan komme med råd og veiledning. Noen som kan hjelpe oss å velge.

Og turistkontorene bør være i stand til å ta denne rollen. Fordi disse organisasjonene sitter på årtier med oppsamlet kunnskap om lokale tilbud, de små perler, og det som skjer lokalt. Men da må de samme kontorene være til stede der samtalen foregår, på de sosiale nettstedene. Ikke bare en gang i mellom, men hele tiden.

Det nytter ikke å dirigere kunder lenger, oppe fra podiet. Vi må ut på dansegulvet - sammen.

Det er også på tide å rive ned det etterhvert kunstige skille mellom "e-marketing" og annen markedsføring. Som om det skulle være to forskjellige profesjoner. Det er det ikke. For oss destinasjonsfolk bør all markedsføring ha sin rot i en nettbasert virkelighet. For, som Pollock sa: "Det er så mange mennesker som er online nå, at vi omtrent kan slutte å bry oss om de andre".

Det er uvant, men sant. Og det blir ikke mindre spennende av den grunn.

Flickr foto: "The pack"

*Oppdatert 12/3: Travel Destination AS. Les mer om fusjonen her.

Er destinasjonsportaler gått ut på dato?

CC Group Linkware Image
Originally uploaded by lumaxart

"Reiselivsportaler er gammeldagse" ubrøt workshopdeltakeren i rasjonelt stemmeleie, og jeg skjønte det var på tide å samle mine små grå til felles innsats. 

Innspillet kom fra Janis Gailis, universitetslektor ved Universitetet i Agder, Institutt for informasjonssystemer. Resonnementet hans gikk ut på at i et nettmiljø hvor informasjonen flyter fritt, vil reiselivsportaler egentlig bare stå i veien for den direkte kommunikasjon mellom tilbyder og potensiell kunde. 

I stedet for å bruke midler på å etablere nettsteder som likevel vil få et beskjedent besøk, burde fellesaktørene i reiselivet ha interesse av å stimulere reiselivsbedrifter til selv å bidra direkte ut i ulike nettmiljøer. Virkemidlene vil kunne være kompetanseheving, motivering og økonomiske stimuli. 

Jeg har i tidligere innlegg argumentert for at reiselivet må være til stede i de nettsamfunn hvor kundene faktisk kommuniserer med hverandre. Men det trenger ikke å innebære at reiselivsportalene nødvendigvis har utspilt sin rolle. Ikke nødvendigvis.

Her er et tidsavgrenset forsvar for den klassiske reiselivsportal, av den regionale varianten som er lenket opp i høyre marg her på siden:

• Reiselivsportaler kan forenkle beslutningsprosessen for potensielle kunder. Systematisk og strukturert informasjon om et gitt gegrafisk område gjør det mulig å finne frem til tilbydere og produkter som ellers ikke ville bli oppdaget. Dette betinger at geografien faktisk er stor nok til å ha et tilstrekkelig antall tilbydere.
  
• De fleste portalene har en redaksjonell kvalitetssikring som hever sannsynligheten for at informasjon som formidles er korrekt.
  
• Portaler kan formidle informasjon om sammensatte produkter, hvor flere tilbydere er involvert i samme reiseopplevelse.
  
• Portaler har et helhetlig ansvar for å formidle informasjon fra både kommersielle og ikke-kommersielle tilbydere. Store deler av tjenestproduksjonen i reiselivet leveres av ikke-kommersielle aktører. 

Utfordringen for reisemålselskaper er å kunne levere en kvalitet som matcher kravene som settes til innhold, relevans og underholdningsverdi. For mange destinasjoner blir dette nesten en "back-to-basic"-strategi. Bare med den forskjell at de ikke er alene på markedet.

Men dette er det vel flere som har meninger om?

Er det nå det tar av?

Anna Pollock var kanskje en av de første som for en del år siden i klartekst fortalte oss at vanlige destinasjonsselskaper sto foran et veiskille. Godt støttet av kompetente norske konsulenter, med for eksempel Bård Jervan i spissen. Ny teknologi ville medføre at destinasjonen måtte "danse med kunden" (Ulvemetaforen, du vet...). Klarte vi ikke å omstille oss, var det takk og farvel.

Vi var etterhvert ganske mange som satt klare på stolkanten og ventet på at noe ville skje. Og vi gledet oss. Internettrevolusjonen måtte da være mer enn tilbud om distribusjon av produkter fra TELLUS (no offense) eller den årlige "snart-kommer-en-ny-versjon-av-visitNorway"?

Men så kom januar og Reiselivmessen, april med nye trykksaker, sommeren med business as usual - det tok liksom aldri helt av.

Samtidig har det vært forsket og fundert i 10 - 15 år på hvordan destinasjoner bør innrettes for å ivareta nye fellesoppgaver innenfor reiselivet. Oppgaver knyttet til internett, webutvikling, booking og distribusjon av sammensatte produkter. BIT Reiseliv har gjort en prisverdig innsats for å få fram standarder for teknologi, og har bidratt til at temaet har fått oppmerksomhet. Nye bookingselskaper og -løsninger testes ut, og det eksperimenteres flittig både ute og hjemme.

Men mye av fokuset har vært vendt innover i organisasjonene. Nye arbeidsoppgaver er blitt lagt til allerede tungt belastede stillingsinstrukser. Det har vært satt leselys på budsjetter og inntjening. Turistsjefer har solgt inn idèer om samarbeid i en fragmentert reiselivsnæring. 

Endringsprosessen har vært tung for mange, fordi det har vært så uklart hva man skulle endre seg til. Internettsatsing har derfor litt for ofte blitt lagt i hendene på teknologer eller kommersielle aktører.

Men nå er det annerledes. Nå tar det av. I 2009. Nå kommer trykket utenfra. Den bølgen som nå skyller inn over oss heter sosiale nettmedier, brukergenerert innhold, og kundebasert informasjonsflyt. Og den tvinger frem omstilling. Rett og slett fordi reisemålselskapene nå risikerer å bli - uviktige.

Det har tradisjonelt vært selskapenes evne til å hente inn, systematisere og formidle reiselivsprodukter som har gitt dem en sikker plass i reiselivets verdikjede. Stikkordet har vært - og er -Kunnskap. Og nå er det altså potensielt titusenvis av mennesker som leverer på samme bestilling.

For at noen skal høre på reisemålselskapenes budskap må det oppleves som mer relevant, interessant, troverdig og underholdende enn en hvilken som helst nettbruker som skriver om samme tema.

Det tar av nå, fordi alle som jobber i destinasjonsselskaper eller på turistkontorer, forstår hva dette nå dreier seg om. Halvparten av dem er jo på Facebook. Og alle bruker wikipedia. Nå handler ikke "internett" lenger bare om teknologi, copyright og kommersielle løsninger. Nå handler det om å dele fri informasjon.