Adjektiv-fellen

Let Me Outta Here!
Originally uploaded by Erica_Marshall

Alle disse små ordene, vanemessig satt sammen til setninger, hvor leseren kjenner siste delen før den er lest. Som en MGP-melodi fra 90-tallet.

Min dagjobb er blant annet å skrive sannferdige, men underholdende tekster som skal stimulere reiselysten hos folk. Hver eneste gang kjemper jeg mot vanesetningene. Og det blir verre og verre etter som tiden går. Du kjenner dem igjen; de inneholder begreper som " tusen muligheter", "fantastiske opplevelser", "vakker natur", "en tur du aldri glemmer".

Av og til setter ordene seg fast i tastaturet. Ikke fordi jeg er skeptisk til produktene jeg skal skrive om, men fordi jeg ikke klarer å gå utenfor min egen språklige innhegning. Jeg har gått i adjektiv-fellen.

En rask surf på norske destinasjonssider gir meg en mistanke om at det ikke bare er meg som sliter litt. Det er mye fantastisk her i Norge. Naturen er veldig vakker. Og så utrolig mange muligheter vi har!

Medarbeidere på turistkontorer og destinasjonsselskaper er fulle av kunnskap om hvem-hva-hvor. Årlige visningsturer i felten gir dem også et godt innblikk i reiselivsproduktenes egenskaper. Som oftest i kontrollerte og høflige former.

Men alt for ofte er vi likevel ikke i nærheten av å kunne speile gjesters opplevelser. Vi står for nært. Vi skriver om noe som tilhører vår hverdag. Inni våre egne sirker. Opplevelsene blir fort rutine, og språket - formidlingen av opplevelsene - gjenspeiler dette.

Den sosiale medierevulosjonen gir oss tusenvis av nye skribenter og formidlere. Med en helt annen horisont. Med perspektiver på "våre" opplevelser som vi kontorister sjelden er i nærheten av.

Vi må bruke dem. Vi må lære av dem. Men for å lære må vi ut i åpent landskap. Der samtalen foregår, uten bindinger.

Mange i neste generasjon destinasjonsmedarbeidere vil ha utdanning innenfor språk og formidling. De vil være slike som kjenner gleden ved ord. Som pirres av et ubrukt adjektiv, og samtidig er sultne på nye opplevelser. De vil være skrivende feltarbeidere, bloggende og kvitrende på vei til neste produkttest. Gjerne drevet av kjærlighet til den region de representerer, men samtidig frie nok til å kunne si det de mener. På tre språk.

De beste er allerede i gang for lengst. Og vi vet jo hvor vi finner dem, ikke sant?

Snart slutt for tradisjonelle reisemålswebber. Moroa har begynt.

Det sitter 50 topp-markedsførere fra europeiske DMO`er på en konferanse. Foredragsholderen spør: Tror dere at det vil finnes tradisjonelle destinasjonswebber om 10 år? Ikke èn sjel rekker opp handa.

La gå at de var pumpa fulle av godord om sosiale mediers fortreffeligheter hele dagen, og nok var litt revet med. La oss også legge inn litt slark på forståelsen av selve begrepet "tradisjonell reiselivsweb".

Likevel. En avsenderstyrt, geografisk avgrenset enveiskanal med turistinformasjon, båret frem av lokale destinasjonsselskaper vil snart ikke finnes mer. Ikke et fnugg av tvil. Det er snart slutt.

"Perhaps google will be our future boss" tvittret @IsabelMosk under den samme konferansen. "Hvis noen skal ta over for oss, så håper jeg det er Google" svarte @wilhelmus. Vel. Det er vel akkurat det Google gjør.

Det er nesten blitt en vane, dette her. Mens vi holder konferanser for hverandre for å forsøke å trekke noen lange linjer, forandrer gigant-nettselskapene vår hverdag i løpet av ettermiddagen. Litt hver dag. Vi er på konstant etterskudd.

Det er flere årsaker til at destinasjonswebber forsvinner i sin nåværende form. For det første produserer kundene de samme historiene vi har på lager. Og mange av dem gjør det med større innlevelse enn oss i næringen.

For det andre henter sosiale nettverk råstoffet fra primærkilden. Dette er veldig tydelig på blogger og microblogger. Hvis en skal refere til en opplevelse eller historie, så  hentes den originale kilden. Destinasjonswebber baseres på å formidle andres informasjon. Vi er ofte kopister. Det fungerte greit før, fordi vi satt nesten alene på distribusjonen. Det gjør vi ikke lenger.

Men - kanskje det viktigste av alt - søkemotorene har teknologi for å søke i dybden i sosiale medier. Og de får lov til å gjøre det. Historier og opplevelser formidlet gjennom for eksempel tripadvisor finnes like lett som om den var publisert på en destinasjonswebb. Vi er nesten i veien!

Ta et søk på en hvilken som helst overnattingsbedrift på Google. For eksempel Skagen Hotel i Stavanger.

Dere har sett slike søkelister en million ganger. Googlemaps kommer øverst. Nesten alltid øverst, når en spør om en bedrift. Og under; vurderinger. Hotellet har 56 av dem. Fra folk som har en mening. Fra Frommer`s. TripAdvisor. hotels.com. booking.com. Visitstavanger.com har èn stemme, på like fot med alle andre. Bildene kommer fra panoramio (google earth) eller andre åpne kilder.

I venstre meny ligger bloggstoff, videoer, diskusjonsfora. Og i følge Google selv eksperimenterer de mye med hvordan sosiale nettverk kan knyttes sammen i tematiske clustre og "sosiale søk". De er sannsynligvis bare så vidt begynt.

Slutt om 10 år? Om tre til fire år kommer vi til å smile av dette blogginnlegget. At dette var et tema å snakke om, liksom.

Så moroa er egentlig begynt. Hva skal destinasjonsselskapene være, når vi ikke lenger er distributører av andres informasjon?

Om finansiering av en fellesoppgave

europe, puzzle
Originally uploaded by batintherain

Av og til tenker jeg seint. En tanke kan krype inn i hodet og legge seg helt stille. Så kan det gå uker til den beveger på seg igjen, og jeg blir vàr at den fremdeles er der.

Som når jeg leste HSH sine offisielle reaksjoner på det de kalte "reiselivsbudsjettet". Slapt, kalte Hilde Solheim det i overskriften. 15 (13) millioner i økte bevilgninger til Innovasjon Norges sine reiselivsaktiviteter var sånn ca. 50 millioner unna HSH sine ønsker og forventninger.

Tja. 250 millioner er jo en del da, tenkte jeg, og la tanken til oppbevaring der bak. Inntil nå, altså.

For jeg blir ikke kvitt spørsmålet: Hvorfor er det alltid statens skyld at det ikke er nok penger til å markedsføre reiselivet?

Innovasjon Norge/reiseliv matcher omtrent krone for krone med reiselivsnæringen i nasjonal og internasjonal markedsføring. Nesten i hvert fall. I følge deres egen FAQ var det omtrent 60/40 i 2007.

Så mye vet jeg: Dette næringsbidraget kommer ikke av seg selv, rekende på en fjøl. Det må tungt, aktivt innsalg til for hver krone. Uker og måneder hver høst går med til å overbevise det norske reiseliv om at spleiselag er fornuftig, effektivt og rasjonelt. Det må være en tung jobb.

Tygg litt på denne: Hva hvis vi snudde litt på flisa, og så for oss et reiseliv som kollektivt og med høy stemme kunne stille med forpliktende 300 millioner til nasjonal og internasjonal markedsføring? Og som så gikk til Per-Arne Tuftin og sa at nå fikk han jaggu skrive ministerbrev og jeg vet ikke hva, for her var det en samlet næring som ville noe, og som puttet penger bak den gode vilje.

Vis meg den minister som ikke ville matche et slikt initiativ fiftyfifty og vel så det. Og klappe i hendene samtidig.

Hvis reiselivet tok ansvaret for sin andel av totalt finansieringsbehov selv, vedder jeg hvasomhelst på at vi ville få et Innovasjon Norge/reiseliv rustet til å gjøre en enda bedre jobb. De kunne da konsentrere seg 100% om kjerneoppgaven; skaffe turister til Norge.

Vi har da nok av organisasjoner her til lands? Vi har viljesterke, kompetente og synlige ledere som ville kunne ta et slikt nasjonalt ansvar på vegne av reiselivet, har vi ikke det da?

Eller kanskje det er nettopp der skoen trykker. Våre beste ledere vet vel akkurat hvor vanskelig det er å samordne et fragmentert reiseliv. De er klar over at det er omtrent like mange viljer og meninger som det er hoder og sjeler. Jeg tror de rett og slett ser at oppgaven blir for svær.

Det er synd. Kunne vært moro om noen hadde energi til å forsøke. Om ikke annet så kunne vi få en interessant debatt.