Husker du forventningene til dine første feriereiser? Spenningen ved ikke å vite? Dager, kanskje uker med de samme tankene i hodet: "Har jeg valgt riktig sted? Er hotellet fint? Hvordan ser det ut der jeg skal"?
"Reisefeber", sa vi opprømt. Vi elsket det.
Det begynner å bli en stund siden at reisen gikk inn i det ukjente. I dag kan ofte hver meter, hver time av reisen kartlegges på forhånd. Transportmidler, reisemål, spisesteder, overnattingsplasser, opplevelser - bare et tastetrykk unna.
Risikoen for at noe uventet skal skje på reisen er faretruende lav.
Vi bestemte oss for storbyferie. Vi skulle ha hotell, og fant et aktuelt alternativ på Trip Advisor. 1000 medlemmer fortalte meg at hotellet var bra. Jeg lurte på hvordan det så ut i nabolaget til hotellet, og gikk på Google Earth. Gatebildet var fotografert for noen måneder siden. De er sikkert ferdig med å bygge på nabotomta nå.
Spennende attraksjoner? Youtube serverte 10-talls snutter om emnet. Her fant jeg også to filmer om selve hotellet og hotellrommene. Mer bilder; flickr har 1 750 000 bilder bare av bydelen vi skal til.
Jeg ville unngå fellene, og leste personlige og profesjonelle blogger. Ikke kjør taxi i helgene. Neivel.
Ekstremt? Javisst. Bare de færreste reisemål er så tvers gjennom dokumentert som denne. Men andre kommer etter, og vi hjelper alle til så godt vi kan.
Jeg begynner å lure på om det tipper litt over? Står vi i fare for redusere reisens opprinnelige magi; forventningen til å entre det ukjente? Bidrar sosiale medier til å alminneliggjøre reisen i en slik grad at både fasen før reisen - og fasen etter, når vi er kommet hjem, og skal leve på minnene - degraderes til nesten ingenting?
I så fall har reiselivet faktisk fått en aldri så liten utfordring.
tirsdag 9. februar 2010
tirsdag 19. januar 2010
Om fiskelykke og gode fortellinger
Hvis fisken ikke biter, er det da så lurt å invitere gjester til å laste opp bilder, filmer og blogginnlegg som forteller alle fiskeinteresserte turister at her, nei her må du regne med littavhvert? For eksempel at du ikke får fisk?
Problemstillingen kom opp på Innovasjon Norges temamøte for markedsføringsprosjektet fisketurisme, avholdt i Oslo for litt siden. Et godt møte, på alle vis. Vi snakket om sosiale medier, om å invitere gjester som kan fortelle verden om det de opplever. Om verdien av sanne historier, formidlet av gjestene selv.
En glimrende idè, mente mange. Noen turoperatører hadde imidlertid litt erfaring med denne type markedsføring, og hadde begrunnede argumenter for at noen kunder - de som konsekvent gikk etter fisk og fangst - kunne velge bort et reisemål dersom de fikk beretninger om halvtomme fiskekar.
For hvis det normale er mye fisk på kroken, da er jo beretninger om liten fiskelykke feilaktige, ikke sant? Så vi må sørge for at fortellingene som kommer fra Norge er riktige. Objektive. Forteller sannheten. At her er mye fisk.
Ikke lett å balansere her. Men jeg tror dette:
Menneskers fortellinger er ikke objektive. De er det motsatte. Vi forteller om lykke, uhell, flaks, dyktighet, glede, kjærlighet, sinne, ekstase. Det er nettopp det faktum at fortellinger handler om våre erfaringer, som gjør dem interessante å lese.
Ingen blir revet med av en faktaboks. Men den er grei å sjekke ut, når en vil ha et objektivt supplement til den personlige erfaring.
Jeg mener derfor at våre inviterte gjester skal blogge, skrive, filme og fortelle om alt de måtte oppleve. Oppturer og nedturer. Så kan vi som sitter på produktsiden korrigere, hvis det skulle vise seg nødvendig.
Dessuten, vi har ikke noe valg. Noen vil likevel filme, blogge og fortelle om sine opplevelser på sjøen. Gode historier, om kjempetorsk og tomme hav, om hverandre. Helst det første.
Vår oppgave som markedsførere må være å sørge for at forventninger står i samsvar med opplevelsene. Vi må definere normalen, samtidig som vi bygger argumenter for den riktige kundegruppen. Det gjelder uansett hvilket produkt vi vil bringe til markedet.
Foreløpig er det litt uvant med en så gjennomsiktig informasjonsstrøm. Det finnes liten erfaring å bygge på. Noen som har erfaringer fra andre produkttyper og reiseformer, som de vil dele?
Problemstillingen kom opp på Innovasjon Norges temamøte for markedsføringsprosjektet fisketurisme, avholdt i Oslo for litt siden. Et godt møte, på alle vis. Vi snakket om sosiale medier, om å invitere gjester som kan fortelle verden om det de opplever. Om verdien av sanne historier, formidlet av gjestene selv.
En glimrende idè, mente mange. Noen turoperatører hadde imidlertid litt erfaring med denne type markedsføring, og hadde begrunnede argumenter for at noen kunder - de som konsekvent gikk etter fisk og fangst - kunne velge bort et reisemål dersom de fikk beretninger om halvtomme fiskekar.
For hvis det normale er mye fisk på kroken, da er jo beretninger om liten fiskelykke feilaktige, ikke sant? Så vi må sørge for at fortellingene som kommer fra Norge er riktige. Objektive. Forteller sannheten. At her er mye fisk.
Ikke lett å balansere her. Men jeg tror dette:
Menneskers fortellinger er ikke objektive. De er det motsatte. Vi forteller om lykke, uhell, flaks, dyktighet, glede, kjærlighet, sinne, ekstase. Det er nettopp det faktum at fortellinger handler om våre erfaringer, som gjør dem interessante å lese.
Ingen blir revet med av en faktaboks. Men den er grei å sjekke ut, når en vil ha et objektivt supplement til den personlige erfaring.
Jeg mener derfor at våre inviterte gjester skal blogge, skrive, filme og fortelle om alt de måtte oppleve. Oppturer og nedturer. Så kan vi som sitter på produktsiden korrigere, hvis det skulle vise seg nødvendig.
Dessuten, vi har ikke noe valg. Noen vil likevel filme, blogge og fortelle om sine opplevelser på sjøen. Gode historier, om kjempetorsk og tomme hav, om hverandre. Helst det første.
Vår oppgave som markedsførere må være å sørge for at forventninger står i samsvar med opplevelsene. Vi må definere normalen, samtidig som vi bygger argumenter for den riktige kundegruppen. Det gjelder uansett hvilket produkt vi vil bringe til markedet.
Foreløpig er det litt uvant med en så gjennomsiktig informasjonsstrøm. Det finnes liten erfaring å bygge på. Noen som har erfaringer fra andre produkttyper og reiseformer, som de vil dele?
tirsdag 12. januar 2010
Europeiske reiselivsportaler og det sosiale nettet
Nåtildags går det lang tid mellom hver gang jeg leser akademisk litteratur. Nettet inviterer ikke til dypdykk. Som oftest blir det med tabloidversjoner og sammendrag. Men Jim Hamill m.fl. fra University of Strathclyde har vunnet heder og ære for sitt paper "National DMOs and web 2.0". Så denne har jeg lest - på ordentlig:
Hvordan agerer nasjonale markedsføringsorganisasjoner (NTO`er) i forhold til de globale markedsføringsmuligheter som utviklingen av det sosiale nettet fører med seg? Hvilke strategier legger de opp til, og hvilke tiltak prioriteres? For å finne ut av dette er 25 nettsteder (à la visitnorway.com) studert, og en serie med dybdeintervjuer er gjennomført.
Hvordan måles "sosial tilpasning" på et nettsted? Målekriteriene er utformet med basis i en tredelt modell, som analyserer teknologi, kjennetegn og virkninger av web 2.0:
Applikasjoner: Det sosiale internett kan betraktes som et sett med teknologier som gjør det mulig for individer å samhandle. Noen teknologier integreres i DMO`ene egne portaler, mens andre opererer på egne sosiale plattformer, som for eksempel youtube.
Kjennetegn: Det er de sosiale aspektene som skiller første generasjons-webber fra vår tids portaler. Skal en måle "sosial tilpasning", så er det viktig å skille mellom ulike typer for samhandling. Dette kan være fra enkle tilbakemeldinger, til avanserte innmatingsmuligheter.
Virkning: Hvilke muligheter og trusler ligger det for DMO`er og andre som skal markedsføre land og steder. Alt fra markedsovervåking til produktfeedback og gjennomsiktighet ligger i denne blokka.
Med basis i denne modellen har forskerne utviklet et 26-punkters evalueringsskjema som dekker alle tre måleområdene. For eksempel hvorvidt webportalen har integrert brukergenerert innhold, og i såfall hva slags (bilder, fil, lyd), hvorvidt bruker kan rate produkter, etc.
Nok om metode. Litt om resultater i stedet.
Og - bare for å starte der - Visitnorway har ingenting å skjemme seg for. Den generelle konklusjonen i paperet er at europeiske DMO`er er nølende og usikre på hvordan de strategisk skal møte det sosiale nettet. De forsøk som gjøres er ofte små, baseres på enkel teknologi, og det meste gjøres på egen plattform / portal.
Europeiske DMO`er er usikre på hvordan de skal operere på eksterne plattformer som flickr, youtube, facebook og andre. Det er bedre å vente, enn å gå for fort inn, synes å være en utbredt holdning.
Forfatterne har delt de 25 undersøkte DMO`ene inn i 3 grupper: Non-Starters, Nølende deltakere (Cautious adapters) og Progressive deltakere. Kun 3 DMO`er falt inn i siste gruppen!
En svakhet med paperet er at data er ett og et halvt år gamle. Det har skjedd veldig mye i mellomtiden.
Les mer om europeiske reiselivsportaler her.
Det teoretiske fundamentet som er utviklet er gull verdt for oss, hvis vi evner å ta det i bruk. Sammen kan vi lage et målingsverktøy for både lokale, regionale og for den saks skyld tematiske reiselivsnettsteder. Måleindikatorene ligger der, strukturen er beskrevet.
Er det noen som har lyst til å jobbe litt mer med dette? Gi lyd! La oss lage ei lita gruppe!
Kilde: Hamill, J. et al (2009): "National DMOs and Web 2.0". University of Strathclyde, Scotland
Hvordan agerer nasjonale markedsføringsorganisasjoner (NTO`er) i forhold til de globale markedsføringsmuligheter som utviklingen av det sosiale nettet fører med seg? Hvilke strategier legger de opp til, og hvilke tiltak prioriteres? For å finne ut av dette er 25 nettsteder (à la visitnorway.com) studert, og en serie med dybdeintervjuer er gjennomført.
Hvordan måles "sosial tilpasning" på et nettsted? Målekriteriene er utformet med basis i en tredelt modell, som analyserer teknologi, kjennetegn og virkninger av web 2.0:
Applikasjoner: Det sosiale internett kan betraktes som et sett med teknologier som gjør det mulig for individer å samhandle. Noen teknologier integreres i DMO`ene egne portaler, mens andre opererer på egne sosiale plattformer, som for eksempel youtube.
Kjennetegn: Det er de sosiale aspektene som skiller første generasjons-webber fra vår tids portaler. Skal en måle "sosial tilpasning", så er det viktig å skille mellom ulike typer for samhandling. Dette kan være fra enkle tilbakemeldinger, til avanserte innmatingsmuligheter.
Virkning: Hvilke muligheter og trusler ligger det for DMO`er og andre som skal markedsføre land og steder. Alt fra markedsovervåking til produktfeedback og gjennomsiktighet ligger i denne blokka.
Med basis i denne modellen har forskerne utviklet et 26-punkters evalueringsskjema som dekker alle tre måleområdene. For eksempel hvorvidt webportalen har integrert brukergenerert innhold, og i såfall hva slags (bilder, fil, lyd), hvorvidt bruker kan rate produkter, etc.
Nok om metode. Litt om resultater i stedet.
Og - bare for å starte der - Visitnorway har ingenting å skjemme seg for. Den generelle konklusjonen i paperet er at europeiske DMO`er er nølende og usikre på hvordan de strategisk skal møte det sosiale nettet. De forsøk som gjøres er ofte små, baseres på enkel teknologi, og det meste gjøres på egen plattform / portal.
Europeiske DMO`er er usikre på hvordan de skal operere på eksterne plattformer som flickr, youtube, facebook og andre. Det er bedre å vente, enn å gå for fort inn, synes å være en utbredt holdning.
Forfatterne har delt de 25 undersøkte DMO`ene inn i 3 grupper: Non-Starters, Nølende deltakere (Cautious adapters) og Progressive deltakere. Kun 3 DMO`er falt inn i siste gruppen!
En svakhet med paperet er at data er ett og et halvt år gamle. Det har skjedd veldig mye i mellomtiden.
Les mer om europeiske reiselivsportaler her.
Det teoretiske fundamentet som er utviklet er gull verdt for oss, hvis vi evner å ta det i bruk. Sammen kan vi lage et målingsverktøy for både lokale, regionale og for den saks skyld tematiske reiselivsnettsteder. Måleindikatorene ligger der, strukturen er beskrevet.
Er det noen som har lyst til å jobbe litt mer med dette? Gi lyd! La oss lage ei lita gruppe!
Kilde: Hamill, J. et al (2009): "National DMOs and Web 2.0". University of Strathclyde, Scotland
Abonner på:
Innlegg (Atom)