Når dette skrives sitter jeg på kontoret og følger NHO Reiseliv Midt-Norge (@seknoff) og Trøndelag Reiseliv sin konferanse "Kreative 2010" direkte. På Facebook.
Det er minst to fascinerende og framtidsrettede grep de har gjort under denne konferansen: Innholdet streames direkte. Alle kan altså følge med, kommentere, gi innspill. I tillegg til egen hashtag "kreative2010" på twitter - som har vært full av liv - står det en stor skjerm i selve salen som fortløpende viser twittermeldingene som kommer inn.
Disse grepene gir konferansen en ny dimensjon, med samhandling mellom deltakere, foredragsholdere og personer utenfra. Sosiale medier er tatt med som en integrert del av gjennomføringen. Det er stilig, det er nyttig og spennende.
Jeg besøkte konferansen første dagen, og snakket blant annet om holdninger og strategier i forhold til sosiale medier. Ta en kikk, hvis temaet interesserer deg.
torsdag 30. september 2010
fredag 24. september 2010
Om å overgå kundens forventninger
Hørt det mange ganger, ikke sant? Skal du gjøre deg fortjent til en lojal og voksende kundemasse, må du levere mer enn kunden forventer. Bedre tjenester, kraftigere opplevelser.
Men det er jo ikke så enkelt.
Et stort og velrenommert amerikansk firma har forsket og undersøkt på temaet. 75 000(!) personer som har vært i kontakt med ulike typer call-sentra og selvbetjeningsløsninger er blitt spurt om hva de anser som god service, og hva som skal til for å skape lojalitet til det respektive firmaet.
Noen smakebiter av det de fant er presentert i nettutgaven av Harvard Business Review. Grovt oversatt kan det formuleres slik:
"Jeg (kunden), kommer ikke nødvendigvis til å belønne deg (tjenesteyteren), hvis du en gang i mellom overgår mine forventninger med et utvidet eller perifert tilbud. Men jeg kommer til å straffe deg hvis du ikke leverer kjernetjenesten. Og det gjør jeg ved å omtale deg negativt, og ved å la være å komme tilbake."
Det er relativt sjelden at bedrifter vinner kunder ved å sporadisk levere over forventning. Det er derimot svært vanlig at bedrifter mister kunder fordi kjernetjenesten svikter, er feilkommunisert eller feilpriset.
Ikke mine ord altså, men jeg regner med at du kjenner deg igjen. Jeg gjør, i hvert fall. Jeg har to bedrifter jeg på strak arm kan si jeg vender tilbake til, fordi de lever kjernetjenestene på enkelt og troverdig vis, uten noe nonsens. På den andre siden kan jeg fort ramse opp flere bedrifter som jeg aldri returnerer til. Fordi det lukta av dusjforhenget, fordi frokosten smakte kufòr, fordi bagasjen havna i feil by, fordi ekspeditøren oppførte seg som en uhøflig eller arrogant fusentast.
En annen ting (og her bare gjetter jeg): Litt for mange tjenesteforetak har ikke den fjerneste anelse om hva kunden forventer, sånn i første omgang. Og da blir det jo ganske vanskelig, alt sammen.
Gammel lærdom ruster ikke. Levèr på kjernetjenesten først. Deretter er det tid for det lille ekstra. Først ren & pen, så en blomst i knapphullet. Ikke omvendt.
Men det er jo ikke så enkelt.
Et stort og velrenommert amerikansk firma har forsket og undersøkt på temaet. 75 000(!) personer som har vært i kontakt med ulike typer call-sentra og selvbetjeningsløsninger er blitt spurt om hva de anser som god service, og hva som skal til for å skape lojalitet til det respektive firmaet.
Noen smakebiter av det de fant er presentert i nettutgaven av Harvard Business Review. Grovt oversatt kan det formuleres slik:
"Jeg (kunden), kommer ikke nødvendigvis til å belønne deg (tjenesteyteren), hvis du en gang i mellom overgår mine forventninger med et utvidet eller perifert tilbud. Men jeg kommer til å straffe deg hvis du ikke leverer kjernetjenesten. Og det gjør jeg ved å omtale deg negativt, og ved å la være å komme tilbake."
Det er relativt sjelden at bedrifter vinner kunder ved å sporadisk levere over forventning. Det er derimot svært vanlig at bedrifter mister kunder fordi kjernetjenesten svikter, er feilkommunisert eller feilpriset.
Ikke mine ord altså, men jeg regner med at du kjenner deg igjen. Jeg gjør, i hvert fall. Jeg har to bedrifter jeg på strak arm kan si jeg vender tilbake til, fordi de lever kjernetjenestene på enkelt og troverdig vis, uten noe nonsens. På den andre siden kan jeg fort ramse opp flere bedrifter som jeg aldri returnerer til. Fordi det lukta av dusjforhenget, fordi frokosten smakte kufòr, fordi bagasjen havna i feil by, fordi ekspeditøren oppførte seg som en uhøflig eller arrogant fusentast.
En annen ting (og her bare gjetter jeg): Litt for mange tjenesteforetak har ikke den fjerneste anelse om hva kunden forventer, sånn i første omgang. Og da blir det jo ganske vanskelig, alt sammen.
Gammel lærdom ruster ikke. Levèr på kjernetjenesten først. Deretter er det tid for det lille ekstra. Først ren & pen, så en blomst i knapphullet. Ikke omvendt.
søndag 28. mars 2010
Omdømme og dialog
Han var en usedvanlig hyggelig og langt fremskreden student fra nord, på vei til sydligere påskefjell. Jeg var en sørlending på vei hjem. Vi tilbrakte fem kvarter ved siden av hverandre i luften mellom Bodø og Gardermoen.
Samtalen hadde kommet godt i gang, vi hadde fin flyt og en uanstrengt tone. Han tok sjansen. Litt prøvende spurte han meg om jeg merket mye til - ja du vet - bibelbeltet og sånn, siden jeg var sørlending og greier? Jeg sa som sant var at jeg merket pent lite til akkurat dèt, sånn til hverdags.
"Ja, så du er ikke personlig kristen eller sånn da?" sa han. Og la umiddelbart forklarende til: "Du veit, man er alltid litt forsiktig i spåkbruken når man treffer på en fra dine kanter".
Først lo jeg. Så lo han, nesten litt letta. Og lenge etterpå dukket dette spørsmålet opp til overflaten:
Hvordan skapes omdømme til en landsdel? Og hvordan kan man endre eller videreutvikle det, når et bilde først har slått rot? For et etablert omdømme er seige saker. Nytter ikke med et par tabloide helsider i firefargers sånn i dann og vann.
Omdømmebygging er ikke et prosjekt. Det er en prosess. Det er en evig samtale mellom målgruppe og avsender. I den grad målgruppen har en dialog om oss og vårt, så foregår den stort sett uten vår styring og kontroll. Plussfaktorer og minussaker i en herlig kakafoni av ord og bilder.
Aldri tidligere har vi hatt så gode muligheter som nå til å følge med på denne dialogen. Rigg opp en formålstjenlig Google-Alert, finn noen gode tagger på Twitter, plukk noen profiler. Showtime.
"Own the conversation - by improving the conversation", skriver Hugh MacLeod. Det er godt sagt. Det beste vi sannsynligvis kan gjøre for å bygge omdømme er å delta i Samtalen. Forbedre den.
Markedsføring i sosiale medier handler om nettopp dette. Å være med, tilstede i dialogen. Bidra med vårt. Vi må gå utenfor de kampanjebaserte rammene som tradisjonell reklame setter. Historiene vi forteller må være rotekte, renset for floskler og lett gjennomskuelig propaganda. Denslags virker ikke likevel.
Et par på-tampen-tips hvis temaet og regionen interesserer deg:
@stianronvag bestyrer et omdømmeprosjekt på sørlandet som er verdt å følge. Det tas noen spenstige grep her.
DagRunar skriver godt om merkevare- og omdømmebygging, med spesiell fokus på sørlandets utfordringer. Det var hans siste blogginnlegg som fikk meg til å huske på samtalen med min ukjente, nordnorske venn.
Samtalen hadde kommet godt i gang, vi hadde fin flyt og en uanstrengt tone. Han tok sjansen. Litt prøvende spurte han meg om jeg merket mye til - ja du vet - bibelbeltet og sånn, siden jeg var sørlending og greier? Jeg sa som sant var at jeg merket pent lite til akkurat dèt, sånn til hverdags.
"Ja, så du er ikke personlig kristen eller sånn da?" sa han. Og la umiddelbart forklarende til: "Du veit, man er alltid litt forsiktig i spåkbruken når man treffer på en fra dine kanter".
Hvordan skapes omdømme til en landsdel? Og hvordan kan man endre eller videreutvikle det, når et bilde først har slått rot? For et etablert omdømme er seige saker. Nytter ikke med et par tabloide helsider i firefargers sånn i dann og vann.
Omdømmebygging er ikke et prosjekt. Det er en prosess. Det er en evig samtale mellom målgruppe og avsender. I den grad målgruppen har en dialog om oss og vårt, så foregår den stort sett uten vår styring og kontroll. Plussfaktorer og minussaker i en herlig kakafoni av ord og bilder.
Aldri tidligere har vi hatt så gode muligheter som nå til å følge med på denne dialogen. Rigg opp en formålstjenlig Google-Alert, finn noen gode tagger på Twitter, plukk noen profiler. Showtime.
"Own the conversation - by improving the conversation", skriver Hugh MacLeod. Det er godt sagt. Det beste vi sannsynligvis kan gjøre for å bygge omdømme er å delta i Samtalen. Forbedre den.
Markedsføring i sosiale medier handler om nettopp dette. Å være med, tilstede i dialogen. Bidra med vårt. Vi må gå utenfor de kampanjebaserte rammene som tradisjonell reklame setter. Historiene vi forteller må være rotekte, renset for floskler og lett gjennomskuelig propaganda. Denslags virker ikke likevel.
Et par på-tampen-tips hvis temaet og regionen interesserer deg:
@stianronvag bestyrer et omdømmeprosjekt på sørlandet som er verdt å følge. Det tas noen spenstige grep her.
DagRunar skriver godt om merkevare- og omdømmebygging, med spesiell fokus på sørlandets utfordringer. Det var hans siste blogginnlegg som fikk meg til å huske på samtalen med min ukjente, nordnorske venn.
(Foto flickr.com/kulturtorvet)
Abonner på:
Innlegg (Atom)